Fra fadderbarn til fadder

I slutten av februar var Compassion Norge på en feltreise i Uganda. Vi hadde med oss representanter fra United-kirken i Oslo. Tidlig i oppholdet møtte vi en ung kvinne som jobbet på hovedkontoret til Compassion i Uganda. Det var lite som tydet på at denne oppreiste, velutdannede kvinnen ble født inn i ekstrem fattigdom for 29 år siden. Noirine var selv et fadderbarn på et Compassion-prosjekt øst i Uganda. Hun lærte oss at man kan være fattig på mer enn penger, og tilgivelse står sentralt i hennes reise.

Her er historien hennes:

Jeg heter Noirine, og jeg er en kvinne på 29 år fra Uganda. Jeg vokste opp med en mor, en stefar og 7 søsken.

Livet var vanskelig.  Mamma er barneskolelærer, og hun tjente for lite til å dekke våre primære behov. I byen Mbale hvor jeg kommer fra, var det veldig dyrt. Vi spiste det samme året rundt; maisgrøt, hirsesuppe og bønner. Råvarene kom fra en liten hageflekk mamma fikk låne av skolen, hvor hun dyrket plantene selv. Vi likte ikke denne maten, men mamma sa at det var det eneste vi hadde råd til. Jeg husker en episode fra den tiden vi bodde i garasjen til en rik mann. Jeg ønsket meg alltid vennene mine sine liv, fordi de hadde penger og kunne nyte livet. Vi beundret dem for maten de fikk spise, og pleide derfor å stjele hotell-restemat fra hunden til utleieren vår.

Vi flyttet veldig mye på grunn av mammas uforutsigbare inntekt, og jeg hadde aldri et sted som føltes som et hjem. Jeg satt ofte alene og gråt, og lurte på hvorfor Gud skapte meg bare for å leve i elendighet. Jeg hatet å leve.

Jeg lurte alltid på hva som hadde skjedd med min biologiske far. Hvor var han og hvorfor ville han ikke ha meg? Hvorfor kom han ikke og lette etter meg. Mamma snakket bare om han hvis jeg hadde gjort noe galt eller hadde skuffet henne. Hun kunne fortelle meg at han ikke brydde seg om meg og ikke ville ha noe med meg å gjøre. En gang jeg ble sendt hjem fra skolen fordi mamma ikke hadde råd til å betale skolepengene mine, hadde hun snakket med faren min. Han sa at han ikke brydde seg. Jeg kunne flytte inn hos ham som tjenestepike, og gjøre det forefallende arbeidet i hjemmet hans, slik at jeg kunne gjøre meg fortjent til hans støtte. Dette gjorde meg veldig sint. Jeg kunne ikke forstå at jeg måtte være tjeneren hans for å få hans støtte. Det semesteret satt jeg hjemme en god stund, inntil mamma hadde råd til å betale skolepenger igjen.

Da jeg var 9 år gammel startet Compassion et samarbeid med vår lokale menighet, St. Andrews Cathedral i Mbale. Prosjektet ble etablert for å hjelpe de mest trengende i lokalsamfunnet. Broren min og jeg ble registrert. Det var da livet mitt begynte å endre seg. Skolebidragene ble betalt i tide, så jeg trengte ikke å gå ut og inn av skolen lenger. Jeg fikk en ny skoleuniform hvert år. Familien min fikk hygiene-artikler hver måned, noe som var uvurderlig viktig for oss. Jeg var på Compassion-senteret hver lørdag og lærte nye ferdigheter og fikk høre mer om Gud. Jeg lærte også å snakke i offentligheten. Før jeg fikk fadder var jeg veldig engstelig og hadde dårlig selvbilde, men Compassion ga meg lederansvar. Jeg var barnas representant i det lokale Compassion-prosjektet sin komité i 5 år. Jeg begynte å tro på meg selv fordi lærerne på Compassion-prosjektet trodde på meg. Jeg lærte meg å stå opp for meg selv og å snakke andres sak.

Da jeg var 13 år ga jeg livet mitt til Jesus. Jeg ble så rørt av et budskap denne dagen. Jeg ble fortalt hvor mye Gud elsker meg og at Han alltid er med meg. Damen på prekestolen fortalte at Gud er den som elsker meg mest av alle. At familie og venner kan svikte oss, men at Gud aldri vil svikte. Jeg følte at Gud sa dette til meg personlig og jeg begynte å gråte. Jeg hadde lengtet etter å bli elsket hele livet.

Etter videregående skole ble jeg valgt ut til å være med i Compassion sitt lederutviklingsprogram, og jeg begynte på universitetet. På en samling skulle lederne av programmet vaske føttene våre og be for oss. Da skjedde det en livsforvandlende hendelse. Jeg følte at byrden av tunge vekter ble løftet vekk fra brystet mitt. Jeg gråt i en lengre stund og følte plutselig at alt hatet jeg kjente for min far, forsvant.

Jeg takker Gud for at han elsker meg. Jeg takker Gud for Compassion. Jeg møtte Herren gjennom Compassion og har lært å kjenne Ham bedre. Jeg kjente på kjærligheten Hans gjennom de oppmuntrende brevene fra fadderne mine og forpliktelsen deres til å støtte meg. Fadderne mine skrev at de elsket meg, at de ba for meg og at de visste at jeg kom til å utrette mye i livet mitt. De oppfordret meg til å jobbe hardt på skolen og å lese mange bøker. Jeg har forsøkt å fortelle fadderne mine hvor mye jeg verdsetter hva de har gjort for meg. Jeg tror ikke de forstår hva det betyr for meg den kjærligheten de har gitt meg gjennom fadderskapet. På grunn av kjærligheten deres bestemte jeg meg tidlig for at jeg skulle gjøre det samme for et barn en gang i fremtiden. I dag jobber jeg for Compassion i Uganda og har to fadderbarn selv. Ei lita jente, Kayla fra Haiti og Lucky fra Uganda.

Når jeg ser små barn på prosjektene den dag i dag, minnes jeg om min egen barndom, og jeg er sikker på at disse barna kommer til å gjøre det bra. Jeg forstår nå at det er en mening med erfaringene vi opparbeider oss i livet.